Vil Bidens overvåkingsstat bli bedre?

Fra "land of the free" til "free to be watched".

Edward Snowdens avsløringer i 2013 åpnet øynene på dem som fremdeles ikke trodde USA var blitt en overvåkingsstat. Situasjonen ble ikke vesentlig bedre under Obama, på tross av idealistens uttalte visjon om åpenhet. Idet mange puster lettet ut etter valget av Joe Biden som USAs neste president, blir spørsmålet: vil overvåkingen reduseres og staten bli mer transparent?

Magefølelsen til mange er nok er at Biden må være langt bedre for personvernet enn Donald Trump, men er det så sikkert?

EU-domstolen slo i sommer fast at at det er uforsvarlig å eksportere europeiske persondata til USA uten spesielle tiltak (Schrems II). Dette fordi amerikansk etterretningslovgivning tillater for store inngrep i personvernet. Europeiske borgere er ikke vernet mot de inngripende etterretningslovene i USA, ikke engang av det fjerde tillegget til den amerikanske grunnloven, som skal beskytte privatlivet.

USA har en rekke lover og direktiver som gir amerikanske etterretningsmyndigheter rett til å avlytte enhver (FISA), inkludert datatrafikk ut og inn av USA (executive order 12333) og å kreve innsyn i private data lagret av amerikanske selskaper, også i utlandet (CLOUD).

Overvåkingen under FISA skal i prinsippet godkjennes av den hemmelige FISA-domstolen, hvor bare etterretningsmyndighetene får lagt frem argumenter. Under Obamas regjeringstid (2008-2016) ble 99.06% av anmodningene godkjent av "domstolen". Under Trump har andelen faktisk gått noe ned.

Amerikanerne som utformet grunnlovstillegget om privatliv hadde kjent de britiske koloniherrenes undertrykkelse på kroppen. De ønsket å unngå at staten skulle ha lov til å trenge inn i borgernes privatliv uten konkret grunn, og typisk bare etter en domstols konkrete kjennelse. Med den enorme forskjellen i makt mellom en enkeltperson og en stat, vil et slikt prinsipp bidra til å redusere risiko for overgrep mot enkeltmennesker.

Uten trygghet for at egne tanker, funderinger og private diskusjoner vil forbli private, vil mange sensurere seg selv, bevisst eller ubevisst. Kreativitet oppstår ofte i møtet med andre mennesker som også har frihet til uobservert å kunne lese og undersøke andres ideer. Derfor vil selvsensur og frykt redusere kreativitet og utvikling. Manglende trygghet for meningsutveksling vil således hemme opposisjon. Allerede nå viser undersøkelser Datatilsynet har foretatt en tydelig nedkjølingseffekt, som følge av både privat og statlig overvåking.

I likhet med Norge har USA regler om innsyn i det offentlige. Vi har offentleglova og forvaltningsloven, USA har Freedom of Information Act. Tanken bak slike åpenhetslover er at borgerne bør vite mest mulig om hva staten gjør, for å kunne vurdere statens beslutninger, kreve korrigeringer og vurdere hvilke politikere de vil velge. Et redskap for å oppnå best mulig styring, herunder unngå overgrep mot enkeltpersoner.

For de av oss som ønsker reell personlig frihet og effektive tøyler på overvåkingen, blir idealet følgende: Et samfunn hvor borgerne vet mest mulig om staten, mens staten ikke vet mer enn den trenger.

Er det noen som passer på?

Det er ganske tydelig at FISA-domstolen ikke gjør jobben sin. Derimot ser det ut som de alminnelige domstolene i USA har våknet opp. En appelldomstol (nest øverste domstol) avsa 2. september i år en dom som slår fast at bevisene samlet inn fra masseovervåking av telefonsamtaler ikke var nødvendige for domfellelse for terroranklagene sakene gjaldt. NSA kunne ikke fremlegge ett eneste eksempel på at masseovervåkingen hadde avverget terror. Ankedomstolen slo fast at overvåkingen var i strid med USAs fjerde grunnlovstillegg om rett til privatliv.

Også kongressen har i perioder vært opptatt av overvåkingen, ikke minst etter Snowdens avsløringer i 2013. Men til å stole på er formidable American Civil Liberties Union, som fører en rekke saker om brudd på det fjerde grunnlovstillegget.

Hvorfor godtar vi overvåkingen?

Den klassiske driveren for å akseptere stadig mer overvåking er frykt kombinert med håpet om at overvåkingen vil gjøre oss alle tryggere. Frykten og håpet griper tak i både befolkning og politikere, og kanskje også domstolene.

I USA satte utviklingen mot en overvåkingsstat fart etter at USA ble rammet av terror 11. september 2001. Terrorangrepene ledet ikke bare til krigene i Afghanistan og Irak, men også til en enorm økning i overvåkningen, og vedtagelse av overvåkningsloven ironisk nok kalt Patriot Act. USAs National Security Agency (NSA) bygget ut enorme datasentre og påbegynte en overvåkning som mangler sidestykke. Alt dette muliggjort av nye lover og en flom av penger, tilrettelagt for av nyvalgte president George Bush jr. (2000-2008).

Hva skjedde med Obamas change?

Med president Barack Obama kom i 2008 nytt håp om endring. Åpenhet var en hovedparole. På sin første dag som president signerte Obama et memorandum som blant annet lovet "an unprecedented level of openness in Government."

Som senator hadde Obama også kritisert den vidtgående overvåkingsloven Patriot Act, som ble vedtatt etter terroren i 2001. Alt så dermed ut til å ligge vel til rette for redusert overvåking. Men hva skjedde når håpets og åpenhetens forkjemper og fredsprisvinner (2009) ble president?

Mye skjedde, men lite av den gode sorten, hva angikk overvåking.

NSAs uhemmede og kritiserte overvåking fikk i stor grad fortsette. Budsjettet for sivil etterretning økte med 11 prosent til omkring en tredjedel av det norske statsbudsjettet samme år (53 mrd USD).

Etterretningslovene ble i liten grad reformert. FISA-domstolen fortsatte sin hemmelige praksis med å godkjenne nær alle anmodninger om overvåking.

I 2013 begynte forfølgelsen av varsleren Snowden. Snowdens avsløringer beviste i grotesk detalj den ulovlige overvåkingen NSA tidligere hadde benektet. Journalisten Julian Assange hadde blitt forfulgt for sine avsløringer allerede siden 2010.

De eneste positive tiltakene mot økt overvåking av betydning under Obamas regjering besto i en reform av FISA-domstolen og motstand mot å styrke FISA ytterligere.

I sum er det imidlertid klart at Obamas regjeringstid ikke medførte særlig forbedring for personvernet.

Bidens rolle

Joe Biden var Obamas visepresident. Mest oppmerksomhet fikk trolig Bidens rolle i å tvinge flyet til den bolivianske presidenten ned i Østerrike på vei fra Moskva i 2013, ved å presse europeiske land til uhjemlet å nekte overflyvning. Amerikanerne mistenkte at Snowden var ombord. Biden tok videre kontakt med den ecuadorianske presidenten Rafael Correa for å overtale Ecuador til å nekte Snowden politisk asyl i Ecuador, slik Snowdens plan var.

Journalisten og internettaktivisten Julian Assange ble på sin side ettersøkt og endte med å måtte søke beskyttelse i den ecuadorianske ambassaden i London, hvor han ble sittende i 7 år. Situasjonen var med andre ord at Biden jaget en varsler og en journalist som begge bidro til avsløringer av sjokkerende og ulovlige forhold som den amerikanske staten var ansvarlig for.

Hvorfor økte overvåkningen under Obama?

At utviklingen ble slik den ble under Obama, kunne man kanskje forstått om Trump var president i perioden. Men hvordan kunne det skje under Obama?

Makt korrumperer, heter det. Korrumpering medfører ikke nødvendigvis handlinger til egen personlig vinning. Også idealer kan korrumperes. Obamas uttalte ideal var åpenhet. Når han selv kom i en posisjon hvor åpenhet kunne hindre hans eget statsapparat i å gjøre ting det mente var fornuftig, kunne åpenhet bli en trussel.

Som president omgis man av maktpersoner som vil indoktrinere en president med hvilken skade åpenhet og begrensninger kan påføre egen maktorganisasjon. Presidenten presenteres ikke for tilsvarende motforestillinger og motkrefter. Over tid kan dermed egne idealer eroderes.

En annen, litt mer konspiratorisk, forklaring er at organisasjoner som NSA, CIA og FBI vet så mye om deg at det kan bli ubehagelig å legge seg ut med dem. Alle mennesker har noe å skjule, selv om jeg hører folk si at de ikke har det. Dette "noe" trenger ikke være ulovlig eller unormalt, men er likevel opplysninger du ønsker å holde privat, ikke minst overfor politiske motstandere. Tenk for eksempel på legebesøk, et barns psykiske problemer, dommen for fyllekjøring eller sex (TV eller PC med kamera og mikrofon hackes enkelt). Og selv om du skulle like åpenhet om selv slike ting, vil mange andre ikke like det. Som med rettssikkerhet, må alle gis det samme vernet for at vernet skal fungere.

Med slike motkrefter, skal det rak rygg til å temme det som nærmest kan karakteriseres som et overvåkingsmonster. Resultatet er dermed at en hvilken som helst president raskt blir fanget av systemet.

Kan andre enn Biden endre systemet?

Et mektig overvåkingssystem kan med andre ord neppe reformeres fra innsiden selv med en velmenende president ved roret. Så hva skal til?

I prinsippet skal maktfordelingsprinsippet løse problemet. Domstolene skal kontrollere om utførende del av staten (presidenten) etterlever reglene laget av lovgiver. Heldigvis skjer dette, om enn langsomt.

Som nevnt over har domstoler i både USA og Europa funnet at amerikansk og europeisk overvåkningspraksis er i strid med våre mest grunnleggende rettigheter.

Sivilsamfunnet og folk flest må også bry seg. Politikerne som vedtar lover som krymper privatlivet vårt, må stemmes ut eller presses til å snu.

For å komme dit må flere journalister våkne opp. Publiseres ikke overtrampene, glemmes de. Den fjerde statsmakten må ikke bare beskytte ytringsfriheten, men også forløperen til offentlige ytringer, nemlig private utvekslinger og funderinger - privatlivet. Hvis ikke alle kan føle seg trygge på at man kan lese, tenke, undersøke og diskutere hva man ønsker, når man ønsker og uten innsyn, vil opposisjon og utvikling sakte kveles. Da blir det ingen ytringer å forsvare.

Siden mye av våre private liv leves på nett, vil også private selskapers holdninger være viktige. For eksempel har Microsoft og Apple gjort det til en fanesak å forsvare privatlivet og fulgt opp med handling.

I USA gir visse delstaters holdninger grunn til håp, med vedtagelse av nye personvernlover.

Obama, Trump eller Biden verst?

Obama og Biden var ikke bra for overvåkingen. Trump er totalt uforutberegnelig, empatiløs og primært styrt av egeninteresse. Det er likevel interessant å merke seg at FISA-domstolen under Trump har avslått flere anmodninger om overvåking enn under Obama, selv om reduksjonen kanskje kan tilskrives Obamas FISA-reform.

Trump uttalte også flere ganger under sin valgkamp i 2016 at han elsket Wikileaks. Grunnen var imidlertid publiseringen av Hillary Clintons eposter, neppe idealisme. Et av de første vedtakene Trump gjorde i sin nåværende periode var videre å annullere en regel som påla telekomoperatører å besørge at telefondata forble konfidensielle. Dernest sørget Trumps republikanere i kongressen for at Obamas forslag til nye personvernregler ikke ble vedtatt.

Før sitt presidentskap, uttalte Trump at Snowden burde skytes. Men i motsetning til Obama, synes Trump likevel å ville vurdere å benåde Snowden. Dessverre er trolig motivasjonen igjen rent personlig, heller enn prinsipiell. Trump mener han selv har vært overvåket. Eksemplene viser uansett Trumps prinsippløshet, og må gi ham sisteplassen.

Obama ville, men fikk lite til. Biden vil neppe veldig, og har ikke kraften om han så ville. Jakten hans på Snowden lover ikke godt. Jeg tror dermed ikke Bidens overvåkningsstat vil bli vesentlig bedre på grunn av Biden, men kanskje ikke verre. Men den kan bli bedre på grunn av andre krefter, som domstolene, deler av pressen, USAs sterke sivilsamfunn og kanskje som følge av kongressens arbeid. Og fordi vanlige mennesker ser at overvåking ikke gjør dem trygge.

Fordypning og kilder

For dem som vil sette seg inn Snowdens historie, se dokumentaren «Citizen Four» om Snowdens flukt, «Snowden» (Oliver Stone), les «No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State» (Glenn Greenwald, 2015) eller «Systemfeil» (Edward Snowden, 2019) og tidslinjene fra Propublica.org og Electronic Frontier Foundation. The Guardian og The New York times har også hatt god dekning.

Artikkelen er skrevet av personvernadvokat Kristian Foss, og er også publisert i Morgenbladet.

Advokat Kristian Foss er partner i Bull & Co Advokatfirma, med over 20 års erfaring fra personvern, IT- og teknologi-juss. Foss er medlem av Fagutvalget for IKT-rett i Juristenes utdanningssenter og har har vært president i IT IP Law Group Europe.