Hemmelig kameraovervåking av ansatte godkjent av Menneskerettighetsdomstolen
I en ny dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg åpnes det for hemmelig videoopptak av ansatte. Plenumsdommen fra 17. oktober 2019 gjelder fem ansatte i et spansk supermarked som ble avskjediget grunnet tyveri fra arbeidsgiver. Videoopptakene var avgjørende bevis.
Saken kom opp fordi de ansatte bestred grunnlaget for avskjeden. Et hovedargument var at deres rett til privatliv i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) var krenket. Bestemmelsen lyder:
- Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
- 1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
- 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
De ansatte krevde også at opptakene ikke kunne brukes som bevis, men uten å bli hørt.
EMK er gjort til norsk rett gjennom menneskerettighetsloven (1999). Etter å ha gått gjennom spansk arbeidsdomstol, tingrett og lagmannsrett samt EMDs førstekammer, havnet spørsmålet i domstolens storkammer (plenum). Med 14 mot tre stemmer kom domstolen frem til at artikkel 8 i dette tilfellet ikke var krenket.
Domstolen uttalte at den klare hovedregelen er at ansatte skal informeres før opptak gjøres. Informasjon var gitt om de synlige kameraene som var satt opp, men ikke om de skjulte kameraene. EMD uttalte at det skal særlige sterke grunner til å akseptere videoopptak som det ikke er informert om på forhånd.
Domstolen vektla særlig at:
- Arbeidsgiver hadde rimelige grunner til å mistenke alvorlige forhold - tyveri - basert på avvik mellom salg og lagerbeholdning.
- Omfanget av tyveri fra de ansatte var stort, noe som tydet på at flere ansatte var involvert.
- Det trolig ville ha vært krevende å avdekke tyveriene på noen annen hensiktsmessig måte.
- Dersom arbeidsgiver hadde varslet de ansatte, ville formålet med opptakene ikke bli oppnådd.
- Opptakene foregikk i en begrenset periode - 10 dager - og stanset da formålet var oppnådd.
- Få personer så opptakene - bare lederen av supermarkedet, juridisk rådgiver og fagforeningsrepresentanten.
- Opptakene skjedde i et område offentligheten hadde tilgang i - en butikk - slik at forventningene om privatliv generelt vil være små (i motsetning til f.eks. en garderobe eller et lukket kontor). Inngrepet i personvernet var dermed begrenset.
- Opptakene var rettet mot kassene og ikke generelt rundt i lokalet i - altså et målrettet tiltak.
Listen over utgjør en nyttig momentliste for arbeidsgivere som vurderer overvåking - med kamera eller andre midler - og ansatte som vurderer å angripe slik overvåking.
Et interessant trekk ved dommen er at den synliggjør det nære slektskapet mellom menneskerettighetene og personvernet. På mange måter kan man si at personvernretten springer ut av EMK artikkel 8 (og tilsvarende i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter). I den forbindelse drøftet EMD den spanske personopplysningsloven som en av flere beskyttelsesmekanismer for rettighetene gitt i EMK artikkel 8.
Dommen er også av betydningen for arbeidsretten.
I norsk rett reguleres kameraovervåking primært av:
- personopplysningsloven (med personvernforordningen - GDPR)
- arbeidsmiljøloven (kapittel 9)
- forskrift om kameraovervåking i virksomhet
Slik storkammeret i EMD også legger til grunn, følger det av disse reglene at hovedkravet for overvåking er forhåndsinformasjon og «saklig grunn» og at behandlingen ikke skal være «uforholdsmessig» belastende. Av arbeidsmiljøloven følger det i tillegg at tiltaket skal drøftes med de tillitsvalgte, med krav til oppgivelse av formål, konsekvenser og varighet.
Av forskriften følger det at opptak skal varsles. Personopplysningsloven har spesialregler om uekte kamerautstyr, i tillegg de generelle kravene om åpenhet, behandlingsgrunnlag, forholdsmessighet mv.
Vurderingene til storkammeret faller også relativt godt sammen med vurderingen norsk Høyesterett gjorde i den såkalte Søppelbil-dommen (Rt. 2013 s. 143). I denne saken avviste Høyesterett krav om oppreisning fra en utro ansatt selv om de innsamlede opplysningene ble brukt til et annet formål enn de var samlet inn for. Begrunnelsen var at inngrepet i privatlivet var lite (GPS-posisjoner) og mistanken «konkret og velbegrunnet», slik som i den spanske supermarkedsaken.
Lærdommen er at du skal gjøre grundige vurderinger før du iverksetter skjult overvåking og at gjennomføringsmåten blir avgjørende for lovligheten.
Ta kontakt om du har spørsmål til dette.
Advokat Kristian Foss (kf@bull.no)